BILDE:
|
Utstyr
Servoer: Hyperion Atlas DS20UMD RX-batteri: 2 x 2s1p LiFe 2300mah Smart-Fly Bat-share 2x Heavy Duty Futaba brytere Rx: Spektrum AR9000
|
BILDE: Servoer: Hyperion Atlas DS20UMD, RX-batteri: 2 x 2s1p LiFe 2300mah, Smart-Fly Bat-share , 2x Heavy Duty Futaba brytere, Rx: Spektrum AR9000
|
Bakgrunnen for dette reviewet, er en telefon fra Roger hos Elefun i slutten av mars. Han hadde fanget opp at jeg har en 1:3 Minimoa fra samme produsent og ville forhøre seg litt om hvordan disse modellene er. Jeg sa det som det var; betrekningen er ikke den aller beste, trearbeidet er bra (men det kunne vært noe mer lim og sparkel enkelte steder), man kan risikere litt ekstraarbeid; men man får en meget velflygende storseiler til en rimelig penge. Så da Roger sa han skulle ta inn noen testmodeller var jeg rask til å få med en Baby på lasset, for denne modellen har jeg siklet på en tid. Jeg visste hva jeg gikk til med tanke på kvalitet, og det er en fordel med disse modellene. Det skal sies at Minimoa er helt fantastisk å fly, snill som et lam og majestetisk når den kommer i sitt rette element. At man må gå en meter unna før den ser strøken ut lever jeg godt med.
Kvalitet? Tja, det er jo øyet som ser. Forventer man seg en smekker, fiks ferdig seiler der det bare er å slippe på plass noen servoer før man kan vise den frem på stripa; ja da er kanskje ikke dette modellen for deg.
Men hvem kan denne modellen passe for da? Alle som ikke er redd for å legge litt mer arbeid i modellen en den gjengse ARF, og som ønsker seg en flott og stor ?vintage glider? uten å tilbringe 600 timer + i byggerommet eller legge tett på 20 laken på disken.
|
BILDE:
|
Settet er relativt komplett; kropp, stabilisator og vinger er trukket med China Cover (solartex klone). Vingestag er ferdig malt og det meste av fittings følger med; det manglet noen skruer men ellers komplett i henhold til manualen, som må lastes ned fra nettet. Da modellene ble bestilt ble det presisert at betrekningen måtte være bra, så da var det bare å vente og se.
På min modell var betrekningen uten en boble eller rynke, og som på de fleste ARF kan den med fordel få en runde med strykejernet for å forsegle skjøter og generell oppstramming etter transport. Førsteinntrykket var med andre ord over all forventning, og jeg gledet meg stort til en monteringsprosess som jeg trodde skulle bli kortere enn forventet. Etter hvert som jeg inspiserte modellen nærmere fant jeg litt smårusk og et par mer graverende feil som ble vurdert til å være verdt en arbeidsinnsats. Jeg har jevnlig dialog med en kamerat som har kjøpt samme modell, og han rapporterer om mindre rusk en på min modell. Han rapporterer om enkelte unøyaktigheter, men ikke i nærheten av samme omfang som jeg har opplevd med min modell.
Her kommer en liten oversikt over arbeidsoppgaver som er utført, med fokus på de gjøremål som ikke er nevnt i manualen:
|
Vinger:
Vingene er spantebygde og trukket med hvit og translucent tekstilbetrekning. De har et tykt vingeprofil og en vakker form; jevn korde på innerste halvdel og elliptisk ytre halvdel. Servodeksler og spor til hengsler er klare, og det er også lagt inn en hyssing som gjør det enkelt å trekke servoledning. Konstruksjonen virker solid og lett, og det ble ikke oppdaget noe mistenkelig i de områder der jeg hadde av betrekningen. Rorhornene som følger med kan benyttes, men for å ha en ?ren? overside av vingen laget jeg mine egne av en fiberplate. Disse tilpasses raskt med dremel (bruk maske), limflaten pusses og jeg lager små hakk rundt kanten for optimal styrke på limingen.
|
BILDE:
|
Den ene vingen hadde fått en liten brekkasje i vingeroten under transport. Dette ble raskt rettet på ved å erstatte det ødelagte treverket med friskt, og etter litt sparkling kunne jeg lukke det inn med originalbetrekning.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Overgangen mellom vingen og roten av balanseroret var ikke jevn; balanseroret var 2-3 millimeter tykkere enn vingen. Tiltak: Fjerne betrekningen i det aktuelle område, pusse ned til rett tykkelse og legge på ny betrekning. Fordelen med solatrex natural er at skjøtene blir tett på usynlige.
|
BILDE:
|
På begge vingene mine var det forskjell i tykkelse på bakkant av vinge og balanseror. På den enes siden var vingetuppen formet annerledes enn balanseroret, dette medførte en glippe mellom ror og vinge som ikke var helt pen. Her var det bare å åpne opp betrekningen for å fikse opp. På den verste vingen ble oversiden pusset ned og jeg la på 6mm balsa som ble pusset til og sparklet, på den andre vingen ble det lagt på 4mm. Etter at lim/sparkel hadde tørket ble det lagt på ny betrekning i der det er natural og den hvite ble simpelthen strøket tilbake på plass. Hele operasjonen tok ca 2 kvelder for begge vinger, og resultatet ble bra.
|
Bilde:
|
Siste sak på listen over feil og mangler har med vingestagene. Det sitter islagsmuttere i vingen, men det er ikke laget hull til disse. Derfor kan det bli litt prøving og feiling før man finner hullene. I mitt tilfelle benyttet jeg data fra denne tråden på RCGroups(http://www.rcgroups.com/forums/showthread.php?t=1009570 ) og traff på første forsøk. Vingestagene viste seg å være for lange, og dette måtte gjøres noe med; Modellen har en anhedral vingeform (negativ V-form)uten stagene montert, og stagene måtte derfor kappes slik at vingens overside blir helt rett.
|
BILDE:
|
Modellen ble montert og plassert med en kjøkkenstol ca. midt under hver vingehalvdel. Dette ga meg ønsket form, og målte meg deretter frem til rett lenge på stag og brakett. Jeg flyttet festehullene i stagene 11mm i hver ende og hullet i braketten ble flyttet 10mm. Med denne lengden trekker stagene vingene ut fra roten, og derfor valgte jeg en noe mer solid festemetode i vingeroten. I utgangspunktet var planen å benytte øyeskruer med strips/strikk til dette, men jeg endte opp med å kjøpe noen fiffige saker på Jernia. Dette var en sylindrisk metallsak uten flens, ca 15mm lang, med 10mm tregjenger utvendig og M6 innvendig. Innfesting av disse ble løst med å lage en mal i polycarbonat som tres inn over hovedbjelke og fremre ?locator pin?. Så var det bare å drille opp hull i vinger og Pylon med bruk av malen og alle hullene passet perfekt. Vingene festes ved hjelp av en M6 nylonbolt med vingmutter for enklere stramming.
|
Haleparti:
Stabilisatoren er konstruert av lister, og alle deler er rette og fine. Betrekningen er translucent, og er pent lagt på. Stabben er rett og fin, og har ferdige spor til hengsler, tilsvarende for høyderoret. Sideroret er kosntruert med laserskårede deler og består hovedsakelig av balsa med hard balsa på strategiske steder.
|
BILDE:
|
Sideroret hadde litt unøyaktig passform i forhold til finnen i kroppen, samt at det var noen skjevheter. Skråskjæringen ved hengslelinjen var litt slak, slik at rorutslag ble begrenset. Betrekningen ble fjernet i sin helhet, jeg bygget ut hvor nødvendig og laget tilstrekkelig skråkant før det hele ble trukket på nytt.
Stabilisatoren var rett og fin, men senter på midtstykket viste seg ikke å være senter på stabben, det var ca 4mm fra. Dette er ikke av annet enn visuell betydning (grunnet ?translucent? betrekning), men det er en fordel å sjekke dette for å få sentrert stabilisatoren på kroppen. Planen er å kamuflere dette med hvit solartex da forbildet også er hvitt i dette området.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Det var ikke drillet hull for montering av stab, og dette er et arbeid som krever nøyaktighet. For å slippe en hel masse hjelpelinjer og en unødig tungvinn prosess valgte jeg følgende metode. Jeg kappet og spisset fire 4mm skruer som ble skrudd ned i festepunktene slik at bare spissen stakk opp. Deretter plasserte jeg stabilisatoren oppå spissene og brukte en snor til å måle meg frem til rett plassering eter å ha merket senter på kropp og stab. Da plasseringen var eksakt riktig la jeg press på stabilisatoren slik at de spissede skruene laget et merke i materialet. Deretter var det bare å drille hull og festet var ferdig. Montering av støttestag for stabilisator er enkelt og greit å skru i en treskrue i hver ende av staget.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Kropp:
Kroppen er tradisjonelt bygget opp med spanter som er planket med balsa. I fremre del er det lagt inn solide klosser av hard balsa som forsterkning i bunnen. Kroppen var rett og fin og jeg har ingen ting å utsette byggearbeidet; selv om det enkelte steder var benyttet usynlig lim. Arbeidet med kroppen er begrenset til montering av ?landing skid?, plassering og montering av radioutstyr og overføringer samt festeanordning til å holde vingene samlet.
|
BILDE:
|
Sideror ble hengslet til kroppen med Pacer Hinge Glue. For enklere montering valgte jeg Dubro Heavy Duty Dual horn; de som følger med kan meget vel benyttes om ikke personlige preferanser spiller en stor rolle. Det ligger montert nylonrør til wiretrekk, disse stopper like foran feste til stabilisatoren; man må derfor begynne bakfra, og tre wiren gjennom nylonrøret og få det tilbake opp gjennom åpningen til stabilisatoren. Deretter kan man feste f. eks en skrutrekker til wiren, sette kroppen på høykant og la tyngdekraften hjelpe til med å få wire frem i cockpit. Så var det bare å feste wire til loddehylser og kviklinks til hylsene; justere lengde på wire og klemme det hele sammen.
Siderorservo ble plassert i rommet under pylon, for å gjøre plass til pilot.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Det ligger ferdig montert slepekobling i snuten på kroppen, og denne har en støtstang montert. Støtstangen kan ikke stå i stor vinkel til utløsermekanismen og derfor fikk jeg noen utfordringer med plassering av servo. Enden på visa ble å løsne dekselet foran åpningen til cockpit og lage til et servofeste under dashbordet. På denne måten fikk jeg fin vinkel på støtstangen, servoen er ikke i veien for piloten og det hele ble skjult. Utløseren har nok noe skarpe kanter med resultatet at lina slites; dette kan enkelt fikses ved å file litt med en ståltråd når koblingen er lukket.
Mottakeren er plassert i samme område som siderorservoen, brytere og BatShare er festet under pilotens høyre arm og Picolario er montert under hans venstre. Det er to etasjer med ?hyller? rundt piloten og det er meget god plass til radioutstyr.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
BILDE:
|
I følge manualen skal skid monteres oppå to trekantlister under hver av de to gummiringene. I tillegg følger det med en stor balsablokk som skal være støtte i forkant av skid. Etter nøye vurderinger og gode tips fra en kompis ble følgende løsning benyttet til fordel for manualen sin løsning. Jeg sjekket en del treplanskisser på nett og fant rett posisjon, bakre gummislange på skidden skal monteres på linje med festepunktet for vingestagene. Deretter freste jeg ut spor på ca 6-8mm dybde og monterte fast slangene med to stk 4mm bolter fra innsiden av kroppen. I front freste jeg ned 3-4mm og skrudde det hele fast med to 3,5mm treskruer. Haleskid er montert i henhold til manual, men støtteblokken ble trukket med solartex av visuelle hensyn.
Med tanke på balansering av modellen fant jeg ut at det krevdes ca 1200g bly i tillegg til de to a123 rx-pakkene fremme i snuten. Batteriene er plassert inn til hver side i nest fremste ?kammer? og de 1200g med bly er plassert helt fremme i snuten. Dette ga meg et balansepunkt på 140mm i henhold til manualen.
|
Flyging:
Modellen fikk sine første turer i strålende soldkinn med gode forhold, det ble en 7-8 slep denne dagen; alle utført av en Pilatus Porter med DL-55 motor. Vingetippene har god klaring til bakken og modellen er meget stabil både i take off og i slepet generelt. Man skal dog passe litt på i svinger der man bør holde vingene ?level? så ikke modellen kutter svingen og slakker slepelinen. Det var akkurat tilstrekkelig med krefter i slepeflyet, og man bør ikke ha så veldig mye mindre motor før det blir svært marginalt.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Etter at første slep var unnagjort ble det raskt klart at det opplyste cg på 140mm er for langt bak (i alle fall for min smak). Flyet var lite stabilt i lengderetning, og meget følsomt på høyderor. Det ble lagt inn ca 80 gram bly etter hvert av de to neste slepene samt 45 % expo på høyderor, og det bedret situasjonen en hel del; men fremdeles har flyet tendenser til å ?slippe? inn i svingen og jage litt på høyderoret. I løpet av de første turene rakk jeg å bli bedre kjent med modellen, og etter hvert som tiden gikk likte jeg flyet bedre og bedre. Den stiger som en kork der det er løft, og med litt motvind står den nesten stille. Flyet er stort og relativt lett synlig, har til når vært over 700m i klarvær og det var kurant å se hvordan flyet oppførte seg. På en av turene kom jeg borti noen spredte småbobler i 60-80 meters høyde, og det er et vakkert syn å se denne modellen cruise rundt i lav høyde mens sola får vingene til å ?gløde? når den skinner gjennom den translucente betrekningen.
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Profilet på vingene er tykt og har mye camber, og antakelig rimelig skalalikt. Produsenten kunne gjerne ha valgt et noe tynnere profil uten at modellen ville mistet ?vintage? preget. Med dette profilet blir modellen sakteflygende og sammen med relativt kort kropp medvirker profilvalget til at modellen må flys koordinert og strukturert for å utnytte løftet til fulle. Jeg anser dette som en herlig utfordring som gir enda større glede etter en bra tur.
|
BILDE:
|
Dette er en modell som kommer til å få mange, mange, timer i lufta utover sommeren, og jeg er et overbevist om at vi kommer til å bli gode venner etter hvert som jeg blir kjent med flyegenskapene. Jeg er meget fornøyd med å ha fått meg en flott storseiler til en meget trivelig pris!
|
BILDE:
|
BILDE:
|
Pluss:
Størrelse Pris Utseende
|
Minus
Vingetipper Detaljarbeid
|
[Yo]Tu732Gq6cjw[uT]Tu732Gq6cjw[ube]
Video: First flights with the Lanyu 1:3 Grunau Baby. Tug is a 2,5m Pilatus Porter with powered by DL-55.
|